Svar 3:
Slike spørsmål er alltid vanskelig. Og det er umulig å sette seg inn i andres situasjon, og dermed velger jeg heller å besvare dine spørsmål igjennom egne erfaringer.
Jeg gikk lenge, i flere år for å være nøyaktig, før jeg luftet depresjonene mine for noen. Dette førte til at jeg begynte hos psykolog, og for meg hjalp dette veldig lite. Mye fordi jeg ikke hadde snakket med noen andre enn læreren min om problemene, og dermed ikke turte å fortelle historien videre til noen andre. Slike ting er veldig personlige, og det er ikke alle man klarer å dele dette med. Alle som kjenner (og som ikke vet noe om deprejonene) omtaler meg som en blid og fantastisk jente, med mye livsglede og humor. Egentlig er jeg jo det stikk motsatte, men sykdommen min får meg til å fremstille meg selv annerledes for folk som jeg ikke vil skal vite noen ting.
Når det kommer til å fortelle kjæresten, så var det en kompis av han som en dag plutselig hadde plumpet ut med en historie om hans kjæreste som slet bulimia. Kjæresten min var helt sjokkert over situasjonen, om hvordan man kan være så nær et menneske uten å kjenne det. Dette fikk meg til å sette meg ned med han for å fortelle. Han ble faktisk glad for at jeg fortalte det, slik at han bedre kunne forstå hvorfor jeg ofte ble fjern og sint, som var følger av depresjonen og spiseforstyrrelsene mine. Så jeg ville fortalt kjæresten om det, for han kommer nok ikke til å forlate deg. Ei heller, så tror jeg forholdet mellom dere blir sterkere. Og gjør det ikke det - så er han ikke vært å være sammen med!
Om du føler at du trenger psykologisk hjelp for å bli kvitt din depresjon, så håper jeg at du velger det. Det kan være vanskelig i starten, og du vil oppleve at du både bevvist og ubevvist både lyver og unnlater ting for terapautene dine. Men dette er noe som vil løsne etterhvert. Det er lurt å prate med ei nær venninne om alt dette, før du bestemmer deg for noe. Det kan også være lurt å prate med foreldre, selv om jeg vet at dette er nesten umulig. Selv har jeg nå levd med angsten, depresjonene og spiseforstyrrelsen i 5 år, og de som står meg nermest er de som ikke vet noen ting om det. Det er dumt, for det er bare de nermeste som faktisk KAN hjelpe!
Hver så snill "SSS", ikke la det gå like langt som det jeg har gjort, det gjør alt bare verre og du taper bare på det selv. Snakk med kjæresten din og ei god venninne, og så ville jeg vurdert å legge meg inn ved psykiatrisk avdeling for å få skikkelig hjelp med det som enn plager deg.
Stå på jente, jeg heier på deg!
